Hva kan Peer Gynt fortelle om mot, sårbarhet og handlekraft?

Mariann Crantz er organisasjonspsykolog.

SYNSPUNKT | Peer sklir unna i unnvikelse, akkurat som vi kan benytte sårbarhetsskjold. Forskeren Brene Brown viser skjønnheten i det uperfekte, og Ibsen utfordrer oss på at det er i valgøyeblikket vi velger oss selv.

Peer Gynt er det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene, og blir fremdeles spilt over hele verden. Ibsen uttalte følgende om skriveprosessen: «Du kan tro at jeg i mine stille Timer roder og sonderer og anatomerer ganske artigt i mine egne Innvolde, − og det paa de Punkter, hvor det biter verst».

Han finner materialet til Peer Gynt i seg selv, akkurat som vi alle kan kjenne oss igjen i Peer Gynt i større og mindre grad.

Peer er mannen som ikke tar ansvarlige valg i livet, og som unngår å ta ansvar og det sanne oppgjøret med seg selv. Han lyver seg unna å bidra på gården, røver bruden og dumper henne, og lever et liv i unnvikelse, løgn og selvbedrag.

Ibsen vil «stikke litt i oss» og vekke vår bevissthet. Kunsthistorikerne Bjørke og Hemmer mener stykket handler om å våge ta valg som er riktig for deg, og «være deg selv». Det handler om å utvikle en kjerne av hvem du er, og på den måten «vinne seg selv». Det er nesten som om Ibsen har lagt inn en plikt til å virkeliggjøre sine medfødte evner og anlegg.

Ibsen er ikke alene om å være opptatt av dette i et menneskeliv. Aristoteles sa det treffende mer enn 300 år før Kristus: «Eikenøtten er ikke så ulik mennesket. I nøtten ligger kjernen til hele eiketreet du kan bli». Spørsmålet er om du har våget å kaste deg ut i ukjente situasjoner som krever læring og vekst, slik at du har utviklet grener og bladverk i alle retninger. Eller.. om du kun har utviklet grener på den ene siden, eller kun deler av treet.

På samme tid som Ibsen skiver Peer Gynt, stilte filosofen Kierkegaard liknende spørsmål: «Har jeg blitt den jeg skulle bli? Har jeg blitt meg selv?». Han mener ikke; «Har jeg oppnådd mye karrieremessig? Har jeg fått høy nok lederstilling?». Kirkegaard, eksistensialismens far, peker på noe mer universelt og grunnleggende i mennesket; «Har jeg blitt meg?». Spørsmålet som selvpsykologiens far Kohut mener mange av oss stiller seg selv når vi kommer litt opp i alder.

Peer Gynt er kjent for sin uttalelse: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; − men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!». Det krever mot å skulle gå for det vi brenner for. Det som virkelig betyr noe. Det som gjør at vi kjenner oss levende i hver celle i kroppen. Fallhøyden kjennes større og mer skremmende ut, når vi virkelig ønsker å få til noe.

President Theodore Roosevelt kommenterte sterkt på landskapet av mot og handlekraft i 1910 når han snakket til soldatene sine om å «stå ute på arenaen» (se boks).

Vi alle har kjent på det, kvinner og menn, i større og mindre grad; At det er krevende å stå der i arenaen og GJØRE det. Gå for det som virkelig betyr noe. Handle. Det Peer for alt i verden vil unngå.

Forskeren Brene Brown har studert hundrevis av situasjoner som krever mot, og hun finner at mot og sårbarhet går hånd-i-hånd. Når vi «går ut i arenaen» og gir av oss selv, vil vi ofte kjenne på tvil, frykt, selvkritikk og usikkerhet. Stikker du hodet fram med f.eks. nyskaping, sterke meninger, et nytt produkt eller en ny retning, så er det ikke uvanlig å kjenne at det blåser. Folk kan være uenig, eller av andre grunner forsøke å «skyte det ned». I arenaen er det en ting Brown finner som garantert; Du kommer til å få juling! Nyskapingens natur er å prøve-og-feile, og du kommer til å snuble. Det er en del av vekst-og-læringsprosessens natur.

Sårbarhet er ubehagelig, så de fleste av oss flykter som Peer, eller tar på oss rustning før vi våger å gå ut i arenaen

Hun finner samtidig i sine studier at det er der ute, i arenaen, at mennesker finner glede, mestring, tilhørighet, vekst og mening. Uten sårbarhet kan du ikke skape noe. Ingen sårbarhet, så ingen kreativitet, innovasjon og nyskaping…!  

Peer famler i blinde. Slår rundt seg med en grein i tåkeheimen. Han bryter ut: «Hvem der?!», og en stemme svarer i nattemørket: «Den store Bøygen». Det slangeaktige trollet Ibsen rappet fra norske folkeeventyr, som ligger rundt småbyen Selen (målet), og tvinger vandreren til å gå rundt, gå utenom, og aldri nå målet. Bøygen er motstanderen som Peer kjemper med, som hindrer ham i å komme videre. Peer slår vilt i lufta med en grein, og spør: «Hvem er Bøygen?», og får svaret: «Meg selv». Det er han selv han sloss med. En indre kamp. En kamp om å se seg selv i øyene, den han er blitt, og ta ansvar for eget liv.

Sårbarhet er ubehagelig, så de fleste av oss (inkludert meg selv) flykter som Peer, eller tar på oss rustning før vi våger å gå ut i arenaen. Brown har identifisert en rekke strategier, eller «sårbarhetsskjold», med formålet å beskytte oss selv mot egen sårbarhet. Hun nevner blant annet:

Nøkternhet, som egentlig er frykten for glede og skuffelse. «La oss ikke overdrive hva som er mulig her.. Dette kan gå galt».

Arbeidsnarkoman. «Jeg har så mye å gjøre at jeg rekker ikke stoppe opp og kjenne etter».

Gjøre seg nummen, undertrykke følelser, f.eks med overdrevet mengde trening, mat, serier, alkohol osv.

Tøffhet og «følelser er for pyser». «Jeg vil heller sitte på tribunen og kritisere, enn å selv være på arenaen og bli grillet».

Kynisme, kritikk, kulhet.

For ikke å snakke om et hyppig brukt «skjold» i vårt prestasjonssamfunn, som jeg kan kjenne meg igjen i: Perfeksjonisme. Den misforståtte oppfatningen av at «Jeg skal bare gjøre alt perfekt først.. Lære litt mer, jobbe litt mer med det..», når jeg egentlig burde å gått ut og prøvd, feilet og lært for lengst. Perfeksjonisme er ikke det samme som å strebe etter fremragende dyktighet og vekst, i følge Browns forsking. Det handler mer om å oppnå anerkjennelse, og er ytre styrt. I perfeksjonisme ligger antagelsen: ”Hvis jeg tar meg perfekt ut og gjør alt perfekt, kan jeg unngå eller minimalisere de smertefulle følelsene av skam, kritikk og bebreidelser”, og ”Jeg ER det jeg oppnår, og alt avhenger av hvor godt jeg gjør det. Behag. Prester. Perfeksjoner”. Perfeksjonisme viser seg å hemme prestasjoner gjennom å øke frykten for å mislykkes, bli kritisert, gjøre feil, og ikke innfri forventninger. Den kan «lamme», skape nerver, og gjøre at man trekker seg. Perfeksjonisme er, ifølge Brown, et 20-tonns-skjold som vi tror beskytter oss, mens det i virkeligheten hindrer oss i å bli sett.

Peer Gynt velger aldri å stoppe opp og kjenne etter. Han velger aldri å gå for det han brenner for, akseptere sin sårbarhet, og oppdage gevinsten av glede, mestring, vekst og mening i arenaen. Browns ord om å gå fra «Hva vil folk tenke?» til «Jeg er god nok!», og å se skjønnheten i sårbarhet og det uperfekte, går ham hus forbi. Kraften i å være deg selv, en autentisk leder med selvinnsikt, er fremmed for ham. Peer undrer hva det vil si «å være seg selv», og knappestøperen svarer: «Å være seg selv, er seg selv å døde». Med andre ord «ta liv av det egosentriske og være verdifull for andre». Når Peer skreller løken av hvem han er, finner han ingen kjerne. Fordi han aldri har tatt valg som skapte hans karakter.

Peer spør til slutt fortvilet og fortapt på sine eldre dager: «Hvor var jeg som den hele og den sanne?». Hans ungdoms store kjærlighet som han flyktet fra, Solveig, svarer: «I min tro, håp og kjærlighet». I hennes fantasi har Peer Gynt blitt den mannen han kunne bli. Blitt seg selv. Men det var jo bare i hennes fantasi.. og bak døren står døden og venter.

Les mer om mot, sårbarhet og ledelse i Brene Browns bøker «Uperfekt, våg å vise hvem du er» og «Dare to lead».