Hjelp til å håndtere tankene om døden

Som gravferdstaler stiller Østgaard seg til rådighet for pårørende og døde. Hun forteller at hun har opplevd det magiske ved plutselige og nære menneskemøter knyttet til et dødsfall.

– Det har blitt mange befriende og berikende samtaler om døden, og jeg har opplevd menneskers bunnløse sorg, tårer, latter, lettelse og sinne, forteller hun.

Antologien som hun nå gir ut, er tenkt som en håndsrekning til en større fortrolighet med døden. En inspirasjon til flere og nyanserte samtaler om døden, uavhengig av livssyn og tro. Og som et bidrag til sinnets munterhet.  

– Dette er ikke primært en bok til trøst, men en samling dikt der en rekke svært ulike forfattere formidler en erkjennende, forsonende, leken, reflektert og sorgmunter holdning til døden, sier hun.

Her er absurde, bisarre, burleske, groteske, humoristiske og mørke dødsdikt. For Anne Østgaard har ikke tankene om døden kommet over natta.

Har tenkt mye på døden

Hun vokste opp i et bygdesamfunn utenfor Drammen, gikk på videregående på Nøtterøy og dro deretter til Oslo for å studere. Siden har hun blitt værende i hovedstaden. Hun er skilt, har tre voksne barn og to barnebarn og har vært i forlagsbransjen i 36 år.

Fra unge år har hun vært opptatt av noe de fleste skyver foran seg med fornektelse og redsel. Nemlig den urokkelige og definitive døden.

– Det er ikke noe spesielt ved min bakgrunn som har påvirket min interesse for døden, men så lenge jeg kan huske har jeg vært tiltrukket av det absurde, bisarre, burleske, groteske og morbide, sier hun.

 Så lenge jeg kan huske har jeg vært tiltrukket av det absurde, det bisarre, burleske, groteske og morbide

Hun har for eksempel alltid likt å gå på kirkegårder. Men som barn synes hun at døden var noe hemmelig, mystisk og skremmende, som det er for unger flest.  

– Jeg vokste opp i en tid da barn skulle «skånes». Ofte ble barna holdt utenfor alvorlig sykdom og død, og fikk ikke være med i begravelser og bisettelser.

Foto

Foto:Eyasu Etsub / Unsplash 

Døden var et tabu, derfor laget hun seg egne forestillinger. Hun husker fra da hun var liten og lekte «mor, far og barn» med sine venninner. «Far» var ofte fraværende, og også gjerne død i leken.

– Vi forsto ikke fullt ut hva død innebar, men tenkte at det hadde noe med det totale fraværet å gjøre. Jeg tror barn i dag har noe større innsikt og får mer aldersrettet informasjon i oppveksten. Ærlighet og åpenhet om livet og døden har jeg stor tro på, og lek er en fin arena for å utforske, sier hun.

Døden, altså.

Døden er ikke alltid det verste som kan skje …

Etter som årene har gått, og Anne Østgaard har blitt eldre, har også tanker om døden blitt mer påtrengende. Det er vel naturlig – vi kommer tross alt stadig nærmere det hinsidige så lenge vi lever.

– Bred livserfaring med personlige tap og sorg har bidratt til den økende opptattheten av døden. Litterære og kulturelle opplevelser har gitt økt kunnskap og refleksjon, som har skapt nysgjerrighet om livets endelikt, påpeker hun.

Som de fleste andre mennesker frykter også hun døden.

– Samtidig er jeg opptatt av erkjennelsen: Memento mori! Husk du skal dø! Jeg ønsker alle en god og verdig død, sier hun. Og noen ganger kan faktisk døden være en befrier.

Det har hun selv erfart. Det har hendt hun har tenkt at døden ikke alltid er det verste.

Det er ingen motsetning mellom å møte døden, og mennesker i sorg, med alvor og pietet, og samtidig kunne more seg over humoristiske betraktninger om døden

– Det finnes liv som er verre enn å dø. Derfor har jeg vært, og er, engasjert i debattene om aktiv dødshjelp som kommer og går. Jeg synes de ofte er unyansert og uopplyste. Jeg er tilhenger av «frivillig, assistert dødshjelp», underlagt strenge juridiske, medisinske og etiske krav og rammer som i for eksempel i Sveits. Jeg synes det er urimelig at nordmenn i alvorlig helsemessig krise og menneskelig nød, må reise utenlands for å få hjelp til en selvvalgt, verdig død, samtidig som jeg ser de betenkelige sidene.

Det er kun ressurssterke mennesker som har mulighet til å søke om og benytte seg av et slikt tilbud. Siden «aktiv dødshjelp» er forbudt her i landet, vegrer mange norske leger seg for å bidra med nødvendige erklæringer og søknader.

– Det er virkelig ingen quick fix, om noen tror det, sier hun.

Behov for ritualer

– I vår tid har vi en litt stusselig kultur rundt døden, og vi har problemer med å snakke om den. Men det har ikke alltid vært slik her i landet. Hvis man går tilbake noen generasjoner, døde de fleste hjemme, og døden var en naturlig del av livet. «Alle» tok del i det som skjedde, både voksne og barn, naboer og familie. Man hadde langt flere ritualer og en mer markert seremoni, med tro og overtro knyttet til død, sier Østgaard.

Mye forandret seg etter hvert som døden ble mer profesjonalisert, og flere og flere døde på sykehus og andre institusjoner der utdannede helsearbeidere tar hånd om de døde.

Foto

Bilde fra Human-Etisk gravferd. Foto:Human-Etisk Forbund

– Jeg har hørt om sykepleiere som markerer et slags eierskap til den døde, og som «føyser vekk» familiemedlemmer som ønsker å være hos den døde og kanskje bli med og stelle og pynte.

Alle kulturer og religioner har riter, ritualer og seremonier knyttet til døden.

– Det viser både erkjennelsen av at døden finnes, men også menneskenes behov for ritualer knyttet til livets overganger og markerte begivenheter, som fødsel og død, uavhengig av religion, kultur og etnisitet. For mange er religion et gode og en trøst i møte med døden, men troen på et liv etter døden kan også være en flukt og en overlevelsesstrategi.

Selv er hun humanetiker med et humanistisk livssyn.

– Jeg tror på evolusjonsteorien og på livet her og nå. Annet vet vi ikke. Et liv etter døden er for meg en naiv fantasi. Noe vi ikke har holdepunkter for.

Hun er opptatt av etikk, moral og filosofiske spørsmål, av tros- og ytringsfrihet, demokrati, menneskelivet og menneskesinnet, av relasjoner og betydningen av et meningsfylt livsinnhold.

Døden angår oss alle

– I vårt moderne, sekulære samfunn har vi det samme behovet for trøst, ritualer og seremonier rundt døden som før. Enten vi er troende, humanetikere eller livssynsnøytrale, ønsker vi verdige gravferdsseremonier. Med stor respekt for troende, representerer jeg som ikke-religiøs gravferdstaler, et alternativ for mennesker med et humanistisk livssyn. For døden angår jo oss alle. Det er ingen motsetning mellom å møte døden og mennesker i sorg, med alvor og pietet, og samtidig kunne more seg over humoristiske betraktninger om døden.

Hun tror det er mange grunner til at vårt forhold til døden ofte er vanskelig og angstfylt.

I vår tid har vi en litt stusselig kultur rundt døden, og vi har problemer med å snakke om den

– Det er befriende for de fleste når noen tør å åpne opp for samtale, og vondt når tausheten råder på et dødsleie. Det finnes mange eksempler på at alle leker «glad-leken» og later som ingenting, og at det verken blir snakket ut eller tatt farvel når man faktisk har muligheten til det. Jeg kjenner til pårørende som har sittet igjen med en ekstra sorg og anger over fortielsen og unngåelsen, sier hun.

Og døden har dessverre ingen angrefrist. Den er definitiv.

Østgaard ser ingen motsetning mellom å møte døden, og mennesker i sorg, med alvor og pietet, og samtidig kunne more seg over humoristiske betraktninger om døden. Hun har også sans for kulturer med fargerike seremonier, sang og dans – der det er større rom for å vise følelser. Det er fremmed for oss. Men vi skal ikke lenger enn til Danmark, så finner vi en annen tradisjon for minnesamvær enn våre slappe snitter og kaffe – og til nød en tørr kringlebit til.

– I Danmark er det lune smørbrød, øl og snaps, eller vin. En minnestund kan vare i mange timer med gråt og latter, gode samtaler, omfavnelser og trøsteord, anekdoter og muntre historier, sier Anne Østgaard.

Pensjonist og gravferdstaler

Da hun meldte sin interesse for å bli gravferdstaler i regi av Human-Etisk Forbund, var det noe hun hadde tenkt på lenge. Å kunne være en støtte for mennesker i sorg, og å bidra til at de får ta en god avskjed med et nært og kjært menneske, kjentes meningsfullt.

Foto

Askespredning fra Human-Etisk gravferd. Foto:Human-Etisk Forbund

– Siden jeg nærmer meg pensjonsalder, har jeg tenkt at dette kunne være en fin ting å bruke tid og tenke på. Jeg har ellers nyttig og verdifull erfaring med mennesker i krise som frivillig på Kirkens SOS og på hospice.

For øvrig er hun opptatt av at det skal finnes seriøse ikke-religiøse seremonitilbud i forbindelse med livets overganger: fødsel, overgangen fra barn til voksen, ved giftemål og når noen dør.

– Human-Etisk Forbund vurderer personlig egnethet, holder kurs og «eksamen» før man får slippe til, som for eksempel vigsler og gravferdstaler. Det er betryggende. Personlig egnethet teller nok mest. I møte med sørgende bør man ha et hjerte for mennesker; evne til å vise både empati og sympati, ha et åpent sinn og gjerne ha vært ute noen «vinternetter» i eget liv. Og det er viktig både å ha et lyttende øre og å stille gode spørsmål for å kunne skrive en god minnetale.

Oppgaven som gravferdstaler gir henne mye, og hun får brukt seg selv på flere vis.

– Med bakgrunn som journalist, skribent og forfatter har jeg noen fordeler med hensyn til taleskriving.

Pårørende hun har hatt kontakt med har vist henne stor tillit og åpenhet.

– Det har blitt noen fine, verdifulle og «plutselige» menneskemøter jeg ikke ville vært foruten. Jeg blir rørt når jeg får bekreftelser på at jeg har være en støtte og hjelper i en krevende og vond livssituasjon.

Det finnes liv som er verre enn å dø. Av den grunn har jeg vært, og er, engasjert i debattene om aktiv dødshjelp

«De evige jaktmarker»

Vi frykter, men tiltrekkes også av døden. Dette speiles ikke minst i litteraturen. Særlig i diktform. Men også i bildekunst, i musikk og på film. Og i språket vårt med motsetningsfylte ord som «dødsangst» og «dødslengsel».

– Vi bruker også språket til å omgå og omskrive døden, og kan i dødsannonser finne formuleringer som «sovnet inn», «gikk fra oss», «forlot oss».

Også friskere og til dels ufrivillig komiske omskrivninger som «Dro til de evige jaktmarker», «Har mønstret av», «Gikk over terskelen», «Stemplet på siste post» og «Hentet Jesus hjem til seg i dag» finnes.

– For meg har det vært naturlig å søke litteratur om død, tap, sorg og trøst, sier hun.

Det finnes mange samlinger med gode og vakre trøstedikt og dikt om sorg og savn. Men hun har ikke funnet noen diktantologi med døden som tema, i all sin gru og sett med et sorgmuntert skråblikk; tekster som kan skape både refleksjon og dialog.

– I arbeidet med boken startet jeg med å legge «dødsdikt» jeg kjente til inn i manus, før jeg begynte å lete i ulike forfatterskap, diktsamlinger og på nettet. Etter hvert hadde jeg samlet nesten 100 dikt av rundt 50 ulike forfattere, hvis stemmer nå kommer til orde med sin tilnærming og refleksjon rundt døden.

I boken er det dikt fra slutten av 1600-tallet og frem til vår egen tid.

– I bokens forord skriver jeg nettopp at boken er ment som en «håndsrekning til større fortrolighet med, og flere og bedre samtaler om døden». Jeg håper jo at mange vil lese den og finne dikt som appellerer, sier Østgaard.

«Dødsdikt» ble nylig anmeldt i tidsskriftet «Utdanning», og anbefalt som et godt utgangspunkt for lærere som skal snakke med større barn og unge om døden.

– En god venninne mistet sønnen sin for en tid tilbake. Hun sa hun både gråt og lo da hun leste gjennom boken, og at den gjorde henne godt.

Humoristisk og sorgmunter

Anne Østgaard er av den oppfatning at man kan spøke med alt, også døden. Men det må gjøres på «riktig» måte, mener hun.

– Jeg ble så imponert over forfatteren Jan Jakob Tønset, som utga diktsamlingen «Muntre dødsdikt» for noen år siden, skrevet mens han selv var alvorlig kreftsyk.

Her er humoristiske, sorgmuntre og rørende betraktninger rundt erkjennelsen av å være rammet av en dødelig sykdom.  

– Han døde dessverre ikke så lenge etter, men jeg tror han hadde stor glede av å skrive disse diktene. Jeg tror ellers det er sunt å kunne le av morbide historier. Mye rundt døden kan jo være komisk. Og det skal visst være en viss bransjehumor blant folk som jobber i begravelsesbyråene.

Hun mener at dette kanskje er en slags overlevelsesstrategi, og at det ikke står i motsetning til det alvoret de representerer.

– Vi snakker om folk som gjør en samfunnsmessig viktig og utrolig krevende jobb, som daglig møter mennesker i sorg på en varm og verdig måte og som behandler døde med stor respekt, sier hun.

Mange av diktene i boken er ikke egnet i en gravferd, og er heller ikke ment å skulle være det. Men det er absolutt rom for humor under en gravferdsseremoni, også, mener hun.

– I en gravferdstale kan man gjerne legge inn en anekdote om avdøde, eller karakteristikker som skaper gjenkjennelse og får de sørgende til å humre. Det kan kjennes godt og befriende, og invitere til positiv sorg og minnearbeid. Det er nok mest naturlig å flette inn humor i en minnetale når en eldre person er død. Gjelder det derimot et barn eller et ungt menneske, og brå død ved ulykke eller selvmord, vil sorgen ofte være altoppslukende og total, uten rom for munterhet av noe slag, sier hun.

Jeg tror på evolusjonsteorien og på livet her og nå. Annet vet vi ikke. Et liv etter døden er for meg en naiv fantasi. Noe vi ikke har holdepunkter for

– Men det er ingen regler for dette. Man må føle seg frem.

En gang ble hun bedt om å lese André Bjerkes absurde dikt «Bedrøvet fugl» (Pindia Pampistiko Pampibanon) i en bisettelse, etter avdødes ønske. Det vakte munterhet, uten at stundens alvor ble mindre av den grunn.

– Jeg vil gjerne trekke frem den aldrende Tor Åge Bringsværds svært selvironiske og morsomme bok om egen aldring og forestående død, «Mens jeg har dere her», der han blant annet skriver: «Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli».

Døden er definitiv, mangfoldig og uforutsigbar. Den kan være brutal, men også en lettelse. Og det kan være både befriende og berikende å bruke humor til å gjøre døden mer alminnelig og mindre skremmende:

«Det er ikke det at jeg er redd for å dø. Jeg vil bare ikke være til stede når det skjer», sa Woody Allen.

«Om døden og de døde»

Også Karl Ove Knausgård skriver i sitt forfatterskap om temaet døden, og filosoferer i sin siste roman «Morgenstjernen» rundt de store spørsmålene i livet. Det er hans første store roman etter «Min kamp»-suksessen.

I «Morgenstjernen» møter vi et stort persongalleri som alle ser en stor stjerne som plutselig dukker opp på himmelen. Uvanlige fenomener begynner å skje, og leseren får innsikt i hvordan ulike mennesker oppfatter verden, livet og døden.

– Jeg har jo tidligere skrevet om verden slik den ser ut for ett enkelt menneske, og forsøkt å utforske noe av den kompleksiteten som finnes der – tanken var at virkeligheten er slik hver og en av oss ser og opplever den. Denne gangen ville jeg forsøke å la mange slike ulike virkelighetsoppfatninger møtes, flere mennesker som opplever det samme, men forstår det forskjellig, sier Knausgård i pressemeldingen fra Oktober forlag.

Romanen henviser ofte til bibelen og setter den opp mot tilliten til vår tids vitenskap. Som Knausgård poengterer flere ganger gjennom boka: «Vi vet ikke hva vi ser, vi ser hva vi vet».

Det siste kapitlet i boka er et essay skrevet av en av karakterene i boka, hobbyfilosofen Egil Stray. Han er bokens desidert mest reflekterte person. Her har Knausgård samlet idéene som går igjen gjennom boken, og satt dem i et kulturhistorisk perspektiv.

En god venninne mistet sønnen sin for en tid tilbake. Hun sa hun både gråt og lo da hun leste gjennom boken, og at den gjorde henne godt

Knausgård stiller, gjennom Egil Strays stemme, kritiske spørsmål som gjelder verdensbildet, og kollisjonen mellom det gudommelige og menneskelige, samt vitenskap og religion, er sentral for essayet.

Foto

Foto:Jessica Delp

Egil Stray filosoferer om livet etter døden. Han trekker frem de greske mytene, Iliaden og skriver om søvn og død; Thanatos og Hypnos – grensen mellom liv og død. Han trekker inn egyptisk mytologi, og mener at alle kulturer har fellestrekk: de er opptatte av døden, dødsriket og riter.

Egil Stray filosoferer:

«Problemet med tenkinga rundt døden, sånn jeg ser det, er at den tas for gitt. Døden er en absolutt betingelse for oss, og dermed har vi vansker med å tenke at døden egentlig er unødvendig. Men hvis det er sånn, blir spørsmålet da hva døden tilføyer livet, hva den er godt for, hva den gjør. Er svaret at døden rydder plass for mer liv, blir spørsmålet videre hva det er godt for. Jo mer liv åpner opp muligheten for nytt liv, og nytt liv endrer balansen i det eksisterende og skaper utfordringer som det må tilpasse seg, altså endring igjen».

På slutten av essayet sitter Egil på nattoget og får ikke fred fra en mann som han deler kupé med. Mannen heter Frank og han forteller at han sørger over sin seks år gamle datter som nylig har dødd. Han er på vei med toget til begravelsen i Bergen, og Egil blir bedt om å bli med.

Under begravelsen ser både Frank og Egil Franks døde datter. Frank fortalte Egil tidligere på reisen at han kunne se døde mennesker, men Egil trodde ikke på ham. Nå vet han ikke lenger hva han skal tro.

«Livet etter døden kan ikke bevises – men det kan heller ikke motbevises. Ingen vitenskapsmann kan med sikkerhet si at det ikke finnes liv etter døden. Han kan si at mye tyder på det, og vise til bristene i den rent materielt-fysiske logikken. Men de logiske parameterne kan så klart bare fange opp det logiske; alt ikke-logisk slipper gjennom nettet. Finnes det ikke-logiske?», spør Stray.