En rottejegers bekjennelser

Da boken «Med mandat til å drepe» ble gitt ut i 2021, vakte det oppstuss. Her fortalte norske skarpskyttere i detalj om hvordan de jaktet på og drepte Taliban-soldater i Afghanistan.

Soldatene ble kritisert for ikke å ha klarert bokutgivelsen med ledelsen i Forsvaret. Den slags var budd på taushetsplikten. Forsvarssjef Harald Sunde sa de ville vurdere boken nøye. De lå i kortene at soldatene hadde gjort noe galt ved å skrive boken.

Det som sto i boken var sant. Det var slik soldatene opplevde situasjonen. Skarpskytternes jobb var å ta livet av andre soldater.

Norge var tross alt i krig. Boken formidlet riktignok et annet bilde enn det regjeringene og forsvarsledelsen tegnet av den norske delegasjonens virksomhet. ISAF var en fredsbevarende styrke. Vi drev med fred. Vi var egentlig ikke i krig. «Skarpe konfrontasjoner» - lenger strakk ikke forsvarsminister Grete Faremo seg.

Uskreven regel

I bokens forord heter det at soldatene bryter med det de kaller «Skarpskytternes parole: Å holde kjeft og la historiene vandre heden sammen med de tause kroppene på slagmarken».

En annen som holdt på å bryte med denne uskrevne, men ikke desto mindre forpliktende regelen etter den andre verdenskrig, var landets mest berømte sabotør og motstandshelt, Max Manus.

I 1948 skrev Manus en roman som fikk navnet «Rottejegeren». Han var klok nok til ikke å forsøke å få den utgitt. Det ville blitt hans ulykke.

Men manuset ble ikke brent. Det ble tatt hånd om. Noen forsto at Manus ikke kunne gi det ut, men at romanmanuset formidlet noe som var viktig for ham.

Manuset ble ikke brent. Det ble tatt hånd om. Noen forsto at Manus ikke kunne gi det ut, men at romanmanuset formidlet noe som var viktig for ham.

Max Manus døde i 1996, 82 år gammel. Da hadde han gitt ut tre bøker om hans heroiske innsats under krigen.

Svikere og fiender

For vel en måned siden ble «Rottefangeren» gitt ut på Kagge forlag. En «rottefanger» er en betegnelse på motstandsfolk som fikk i oppdrag å drepe nordmenn som samarbeidet med tyskerne under krigen.

Å drepe en soldat i krig, kan være belastende nok. Å spore opp og spane på en norsk mann eller kvinne kanskje i månedsvis, er en langt større belastning.

Boken handler om en gruppe motstandsfolk som et par år etter at krigen er over, sliter med å finne sin plass i samfunnet, som plages av dårlig samvittighet og det vi i dag kaller post traumatisk stressyndrom.

Verst går det ut over Knut som plages av likvideringen av en kvinne. Han bryter sammen, og det er nummeret før han tar livet av en kjæreste som vraker ham.

Helten Freddy kaver med å finne mening med livet og plages av at samfunnet mangler forståelse for hva de har vært med på. De opplever at myndighetene er likegyldige overfor dem som har risikert livet for friheten. Kritikken er ramsalt:

«Det er intet land i hele verden utenom vårt som har vist en slik utakknemlighet overfor sine soldater og overfor dem som skapte Norges navn og goodwill ute i verden», heter det.

Freddy plages av motstriden følelser. Han innrømmer at det kunne kjennes tilfredsstillende å ta livet av svikere og fiender. Nå føler han sterk aversjon mot kommunistene som forsøker å utnytte seieren over nazistene.

Freddy og hans venner plages av tanken på at det kan ha krysset en moralsk grense i sin innbitte kamp mot fienden. I frustrasjon hengir de seg til alkohol og sex om mulighetene byr seg. Det de har vært med på, har satt spor i sjel og sinn.

Store deler av opinionen, Forsvaret og politikerne ville ikke tålt denne boken i 1948. Det må gå noen år før en nasjon kan forholde seg til de mest krevende hendelser i historien.

Hva skjedde med jødene under krigen? Først i de seinere år at Marte Michelet sørget for at vi fikk debatten om Hjemmefrontene gjorde det de kunne for å redde de norske jødene?

«Rottefangeren» er ikke stor romankunst. I sin anmeldelse i Klassekampen konkluderer Geir Pollen med at romanen burde fått bli værende i skrivebordsskuffen.

Max Manus valgte å forbli en helt. Romanmanuset skrevet av en frustrert tviler og samfunnsrefser lot han ligge i skuffen.

Det er godt forlag ikke legger Pollens snevre litterære kriterier til grunn for hva de skal utgi. «Rottefangeren» er interessant fordi det er Max Manus som har skrevet den og fordi den behandler emner som er lite påaktet i etterkrigslitteraturen. Til det funger romanformen greit nok.

Gir boken aktualitet

Aslak Nore har skrevet er etterord som gir boken aktualitet. Hans poeng er at boken gir et innblikk i hvordan motstandsfolk opplevde situasjonen etter krigen og hvilken plager de slet med.

At regjeringen og hjemmefronten beordret likvideringer av norske borgere er kjent, men det er lite påaktet.

«Rottejegeren» tegner et bredere bilde av hvordan krigsheltene opplevde krigen og årene etter. Selv om dette er en roman, og vi ikke vet hvor mye av sine egne opplevelser Manus har utstyrt hovedpersonen Freddy med, får «Rottejegeren» oss til å tenke at Max Manus ikke bare var en iskald fisk, en som ofret alt for land og fedreland.

Å bevege seg langt yttergrensene for hva mennesker kan tåle av press og påkjenninger, hadde sin pris. Det skapte sterke følelser som ikke i ettertid lot seg forene med bildet av krigshelten over alle helter.

Max Manus valgte å forbli en helt. Romanmanuset skrevet av en frustrert tviler og samfunnsrefser lot han ligge i skuffen.