Skuespiller og medprodusent Magnus Mork, regissør Mariken Halle, skuespller og regissørbarn Alfred Eielsen Halle (Harvey i filmen) og skuespiller Ingrid Liavåg under lanseringsvisning av «Vi er her nå».
kpr
– Et slags live rollespill
Det sier regissør av filmen «Vi er her nå», Mariken Halle til Kulturplot.
– Filmen er et tidsbilde på et vis. Og viser hvor oppkava vi er i dag, sier hun.
Dogme-likheter
Regissørmor Mariken med og skuspillersønn Alfred. – At jeg selv har små barn bidro til at jeg ville lage denne filmen, sier Mariken Halle. 
Den dokumentariske måten filmen er laget på, gir assosiasjoner til de klassiske dogmefilmene fra siste halvdel av 1990-tallet.
– Det er ganske likt, ja. Blant annet har vi ingen egen lyssetting. Vi kan nok krysse av for mange av dogme-reglene, sier Halle.
Regissisør Mariken Halle forteller at hun hadde en slags ramme og en ide om de ulike karakterene før hun satt i gang med filmingen. Dagen før en innspilling fikk skuespillerne en mail der de fikk tildelt en situasjon og beskjed om i hvilken retning Halle ville dette skulle gå. Så var det bare å improvisere. I samme tagning, kunne andre skuespillere ha fått en annen «oppgave» – uten å vite hva som skjedde i den andre enden av rommet/filmsettet.
Denne metoden gir mange timer opptak og mye tid i klipperommet senere. Men den gir også et veldig autentisk inntrykk. Det salige kaoset virker veldig ekte – akkurat som en dokumentar.
– Og det er hele meningen, sier Mariken Halle. – Det blir et slags live rollespill der jeg har plantet ut situasjonene på forhånd.
Jeg synes fiksjonen blir kraftigere når det ligner på virkeligheten
Dokumentaristisk fiksjon
Halle har brukt denne «dokumentarmetoden» også i sine tidligere spillefilmer, «Kanskje i morgen (2011) og «Verden venter» (2014).
– Jeg synes fiksjonen blir kraftigere når det ligner på virkeligheten. Jeg er ikke så glad i konvensjonene som følger med en tradisjonell fiksjonsfilm. Men så elsker jeg å finne på ting, så derfor liker jeg å kombinere fiksjonen med det dokumentariske uttrykket, sier hun.
I klipperommet oppdaget Halle at de under innspillingene konsentrerte seg mest om de voksne. Men da hun så på opptakene, la hun merke til at barna, de små babyene, var de som virket mest rolige og på plass i seg selv.
– Noen mener at jeg har laget en ganske mørk film. Men jeg mener ikke det, sier Mariken Halle. – Det er mye fint som samler oss, og vi har mange drømmer. Men vi trenger kanskje litt hjelp?