Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Brettspillene lever i beste velgående
– Brettspillenes død oppsto som en myte med inntoget av konsoll- og PC-spillene på 1980-tallet, men det skjedde aldri, sier gründer av Brettspillguiden.no, K. Remo Rehder, til NTB. Han legger til:
– Naturligvis vil det være en viss konkurranse når noe nytt skal finne sin plass i markedet, men i dette tilfellet er det ingen tvil om folk vil ha både òg. Brettspill har en del unike karakteristika som ikke så lett tar seg bytte ut, så de har ikke bare overlevd, men øker stadig i både markedsmessig verdi og spredning.
Rehder forteller at det for Norges del kom en stor endring på slutten av 1990-tallet. Da oppdaget unge voksne hva slags spill som fantes i Tyskland.
– Disse spillene bygget på helt andre prinsipper enn hva som var gjengs her til lands. Deres familiespill var laget for voksne, men med enkle nok regler til at de eldre barna kunne være med, i motsetning til spill som var laget for barn – men kalt familiespill.
Remo Rehder med et utvalg av de senest ankomne spillene til testing.
Dette har ifølge brettspillentusiasten nå ført til at vi har hatt en generasjon som er vant til å spille brettspill med andre voksne. Og dette er fremdeles i vekst, samtidig som de yngre – som man tenker skal bli borte i skjermunderholdning – slett ikke blir det.
Ser etter spillglede
Brettspillguiden.no, som nå mest aktiv på egen Facebook-side, har siden 1999 anmeldt – og kåret årets spill. I anmeldelsene vektlegges alt fra hvordan spillene er designet, om de er interessante, spennende og/eller annerledes.
Anmelderne ser også på hvor vidt spillprodusenten har lyktes med å lage regler som er forståelige – og ikke har klare mangler eller gir grunnlag for tvil. Originalitet og spilldynamikk, som sier noe om interaksjonen mellom spillerne, tempoet i spillet og grad av variasjon er andre stikkord.
Jeg tror mange av «spilltradisjonene» som har oppstått, skyldes folks nostalgi og ikke minst «slapphet».
– Og ikke minst ser vi etter spilleglede: Altså vurderer hvor utfordrende, spennende og intens spillopplevelsen er. Til slutt er vi opptatt av hvor lang levetid spillet vil ha før det er «utspilt» av forskjellige grunner, fortsetter Rehder – og opplyser at det i år var spillet «Sshh … don’t wake daddy!» som ble kåret til Årets barnespill.
– Det er et spill som inneholder et elektronisk element som bidrar til å engasjere barna, selv om selve spillet har en høy hellfaktor, sier Rehder – og legger til:
– I familiespill-kategorien vant «Magic Maze», som er et annerledes, spennende og intenst samarbeidsspill. «Decrypto» ble Årets Selskapsspill, hovedsakelig fordi det er et litt utfordrende ordlekspill, hvor en må sende en kode til sine medspillere – samtidig som man skal unngå at motstanderlaget knekker den.
K. Remo Rehders anbefalinger for julen:
* «Kulami» – et abstrakt tospillerspill, som passer for dem som liker en liten ren mentalduell, uten at det er på sjakknivå.
* «Wizard» – et kortspill som er veldig likt tradisjonelle stikktagningsspill som Amerikaner og Spardame, som kan spilles med opp til seks spillere.
* «Trails of Tucana» – et norskutviklet såkalt Roll & Write-spill, hvor en kaster terninger for deretter å krysse av/tegne på et personlig ark. Den største nye trenden over de siste par årene.
* «Maracaibo» – et tyngre strategispill for dem som ønsker at spillet skal være en stund og liker planlegging.
* «Las Vegas» – terningspill med en viss grad av «push-your-luck» og taktisk bruk av terningene for å vinne mest mulig penger.
* «Ryktet går» – hviskeleken gjort om til et tegn og gjett spill, som skaper mye latter og moro i selskaper.
Har tusenvis av spill
På spørsmål om hvorfor noen spill inngår i jule- og påsketradisjonen, sier han:
– Jeg tror mange av «spilltradisjonene» som har oppstått, skyldes folks nostalgi og ikke minst «slapphet». Det krever en liten innsats å lære seg noe nytt. I tillegg så er vel mye basert på hva man har liggende på hytta, og derigjennom er det lettere å prøve å gjenskape gode minner enn å skape nye.
Brettspilleksperten vil slå et slag for å kjøpe med seg et nytt spill hver gang man skal tilbringe litt lengre tid på hytta.
– Så skal du nok se at tradisjonene endrer seg, fortsetter han – og avslører at for ham personlig funker det dårlig dersom noen tar fram et «Trivial Pursuit» fra 1987 på hyttetur, med et lass med utdaterte og uaktuelle spørsmål.
Selv kan han varte opp med spillmoro i alle sjangre og størrelser.
– Det er litt skummelt å innrømme det, men jeg har et sted mellom 4–5000 forskjellige titler. 500–1000 av dem har jeg enda ikke spilt.